Når han ser på dem i den store skyggen, kan han ikke forstå hvordan det hele har gått til. Hvor kommer de fra? Hvordan havnet de her? Han lar den tunge hånden stryke over en rygg, og ser hvordan ryggvirvlene kommer til syne under det tynne stoffet når stoffet strammer seg. Det ser ut som om det tynne plagget legger seg mellom virvlene, som for å beskytte, men samtidig vise frem og tilby. Han kan nesten se hudfargen gjennom stoffet, selvom det er halvmørkt. Han hører skritt i korridoren, og trekker hånden langsomt til seg. Det er ikke riktig. Han kjenner det i nevene, og øyet hans ser det. De gjør så godt de kan, selvfølgelig, det er ikke det. Han lar blikket gli over monitorene, ser hjertetslag etter hjerteslag visualisert. Han kan se okysgenmetningen på dem alle. Pusten, all denne pusten som fyller rommet gjør ham kvalm. Alt blir målt og logget. Han blir kvalm av det også.

Hvis man ser barn som ting, blir det enklere. Alt som finnes er ting, også mennesker. Store, voksne mennesker har krefter og kan gjøre motstand og ta igjen, men små barn har ikke så mye muskelmasse, de er lettere, og kan enklere endres. Som ting kan de løftes og flyttes, bøyes og strekkes. De kan males og selges, og kjøpes. De kan oppbevares og bli beundret. Ting kan måles: bredde, høyde, lengde; og ting kan veies. Tyve kilo. Ting kan mistes, brennes og kastes. Ting kan glemmes.

Han har hørt henne lenge før han kan se henne. Det er mørkt her, men lytt, og det er et ekko i gangene som av og til gir klang allerede før noen begynner å gå. Hva gjør du her? sier hun. Hun står bak ham, han snur seg ikke. Hun lukter lavendel og noe stramt han ikke klarer bestemme hva er, en svak rest av kloroform, kanskje. Jo, kloroform. Jeg rydder, sier han. Rydder? Nå? Hun kommer helt nærme ham.

Jeg vet ikke hvor mørket kom fra en dag bare var det her. Det la seg tykt rundt hjernen, og gjorde det vanskelig å se annet enn de store linjene. Skarpe kontraster. Verden ble som en slags skisse av seg selv. Jeg får ikke med meg hva som skjer i krokene. Det er vanskelig å fortelle alt, for det er så mange skygger de kan gjemme seg i. Jeg hører dem hviske, og av og til kan jeg bare føle dem, jeg merker at de er nærme, jeg tror ihvertfall jeg føler det. Men hvordan kan jeg være sikker når jeg ikke kan se dem? Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle stole mer på synet enn på de andre sansene, hvis dette å føle dem nærme kan kalles en sans. Kanskje det er det, men hvordan får jeg det bekreftet?

Hun kommer helt nærme ham, og han kjenner kroppsvarmen hennes stråle som en svak ovn mot sin egen. Denne lavendellukten liker han, mens kloroformen gjør ham uvel. Han har kuttet i sauehjerner en gang, med skarp skalpell, mens glassene de hadde ligget på pøste ut sin lukt som slo og slo mot ham. Vinduene hadde stått på vidt gap, det var mai og bjørkene klødde ham i ørene og nesen rant, men det var ingenting mot stanken av kloroform. Sauehjerner er svært like menneskehjerner, det var derfor de hadde dissikert dem, for å lære om mennesker. Men sauehjerner er mye mindre enn menneskehjerner, de passer i en liten hånd. Han hadde snittet over det tykke båndet av nerver som går mellom de to hjernehalvdelene, og brettet hemisfærene til side. Hun vil, tenkte han. Den varmen, og den pusten. Jeg kommer til å rapportere deg, sa hun. Jeg vet da faen hva du driver med, men du kommer til å bli tatt. Han pustet fortere. Hvorfor? sa han. Hva har jeg gjort deg? Han snur seg fremdeles ikke. Han har ikke sett på henne en eneste gang. Hun svarer ikke, men trekker seg unna. Rygger hun? tenker han. Visst faen høres det ut som hun går baklengs. Han snur seg ikke før han ikke har hørt henne på lenge, og ekkoet er dødt. Da snur han seg, og venter halvt at hun fremdeles skal stå der, at han skal skvette livskiten ut av seg. Men bak ham hviler bare mørket og skyggene det mørket skjuler.

Han synes han kan se på kjortelen – for hva annet skal han kalle det – at han har tatt på den, strøket over den med en hånd. Men han prøver ikke rette det opp igjen. Han skjelver, merker han. Pannen er våt. Vend deg bort, sier han til seg selv. Tenk på noe annet. Han prøver å tenke seg langt bort, til en strand å løpe på i Thailand, men tankene stopper allerede ved den svakt buete veien på langsiden av boligblokken. De bilene som kjører forbi. Bare kjører forbi. Det er ganske mange av dem. Det er rart å tenke på. Lyskjeglene som graver seg gjennom den våte snøen i luften, sjåførene med foten hvilende på gassen og en hånd på rattet. Måten de slipper opp gassen mens de tråkker ned clutchen, og girer uten å tenke over det. Da hun var naken lot han hendene sine stryke ned langs sidene hennes, så det kilte, og han merket hvordan hun krummet seg under hans hud. De gjorde det mange ganger, over flere måneder. Men første gang han hadde latt hendene gli inn under huden hennes, han hadde latt dem skli inn fra siden, der han pleide å stryke og kile henne, ble hun stiv og uforståelig, det kom et fremmed lys over ansiktet hennes. Han syntes lyktestolpene der ute var så lange, de strakte hodene så fryktelig langt opp i himmelen, som triste, ensomme vesner står de stille og lyser og lyser sitt kjølige lys. Han fikk frysninger langs ryggen og måtte riste på seg, ville det ikke, men måtte.

Åndsfraværende banket han takten til musikken på rattet med håndene mens han sakket farten og svingte til høyre i rundkjøringen. David’s on the run again, wearing different clothes again. Det var slafsete føre og glatt, han tok det helt rolig gjennom svingen. Han lot seg ikke stresse, selv om han allerede skulle vært fremme hos ham nå. Han kunne se for seg den tykke nakken, en tyrenakke, som t-skjorten fremhever, og som buler når musklene strammer seg. Det alvorlige ansiktet. Det er noe med øynene hans, tenkte han, noe brutalt og nært. Det er det som er så skremmende, at brutaliteten ikke er fremmed, men forståelig og familiær.

Det lukter så vondt av mørke klær. Jeg skjønner ikke hvorfor det lukter så vondt av mørke klær. Når hun sitter oppå meg, tenker jeg på da vi lot nesene utforske hverandres halsgroper, og det fremdeles var spennende, en sårhet, noen kunne fremdeles trekke seg. Og selvom jeg var sikker på at vi skulle kysse, så var det jo ikke helt sikkert, jeg kunne også trekke meg. Nå lukter hun lavendel.