Tenk deg at du blir lurt, og oppdager det straks etterpå.

Hva føler du da? Føler du deg litt dum? Hvordan har du det? Er du litt sint? Hva synes du om den personen som lurte deg? Hva om hun, straks etter å ha lurt deg, gnir det inn i  fjeset ditt at du lot deg lure.

Kjenner du de sprengte, røde blodlegemene i ansiktet nå?

Nå prøver hun å selge deg noe. (Hun er tydeligvis smartere enn deg, så det burde jo gå bra).

Mail fra Lensway, 30. august 2010:

Når du leser eposten her på bloggen, virker den ikke så støtende. Men som en personlig melding i epostkassa, gjorde den min kone forbannet. Og med rette…

For hva skjer her? Det kan se ut som om markedsføreren har forstått at eposter som er personlige blir lest, mens kommersielle blir kastet. (Det er jo delvis sant.)  Han eller hun har også forstått at vi bruker subject-linjen til å ta vår avgjørelse, og at det skjer på ett sekund eller mindre. Subject-linjen i dette tilfelle får deg til å åpne mailen. (So far so good.) Hei’et er personifisert, og første linje er en gjentakelse av subject-linjen.

Men så er det slutt på kruttet. I neste linje har markedsføreren ikke mer igjen å gi. Denne linjen, tenker markedsføreren, sier til mottaker: “tulla! … jeg kjenner deg egentlig ikke. Haha, det var vel morsomt!” Problemet er at mottaker, som nettopp har innsett at hun har  blitt lurt, surner. Da er det jævlig dårlig timing å komme med en sales pitch, som linjen etter dette igjen, er.

Det er ingen, ingen, som liker å føle seg lurt.

Trekker Lensway Lærdom?

Linken du kan klikke på, har en lang id heftet ved seg. Lensway tracker klikk gjennom denne linken. Det er lurt.

Her er et scenario: På tross av den nedlatende holdningen eposten fremviser, er eposten relevant nok til at en hel del mennesker klikker gjennom. De trenger jo linsene.  På grunn av den ekstremt høye prosenandelen som faktisk åpner eposten (på grunn av den misvisende subject-linjen)  kan det hende dette tallet er høyere enn i andre mail Lensway sender ut. Lensway er fornøyde, og fortsetter slik.

Hva er problemet her? En kritisk, annen informasjonsbit mangler: Hvor mange prosent av mottakerene åpnet eposten i utgangspunktet? Selv om det kan hende at eposten førte til mange klikk, i absolutte tall, er det svært opplysende å se på hvor mange prosent av de som åpner mailen, også klikker linken. Hvis prosenttallet er lavt, sier det oss at mange åpner mailen, men lar være å klikke. Grunnen burde, innen nå, være åpenbar.

For å vite om en epostkampanje er effektiv, må vi vite:

1. Hvor mange eposter er sendt
2. Hvor mange eposter er åpnet (i prosent av sendte)
3. Hvor mange klikk har vi (i prosent av åpnede)

Da kan vi jobbe med alle tre tallene. Vi kan 1. skaffe flere subscribere, 2. skrive bedre subjects (og åpninger for å utnytte previewet i Gmail), og vi kan 3. teste forskjellige Call To Actions (CTAs) og tilbud.

Alle disse tallene kan trackes, og markedsføreren som ikke gjør det, arbeider i blinde: Han kan tro han har en vellykket kampanje, når han egentlig gjør brorparten av kundene sure. Så lenge salgstallene er høye, vil ingen reagere. Men tenk deg hva slags resultat han kunne frembringe, om han dro lærdom av statistikken, og fikset punkt 3 i denne kampanjen: Yummy, yummy sales, som ville gitt Emma på kundeservice mye å gjøre. Og ingen hadde trengt å føle seg lurt.

I en svakt nerdete avsporing ble det snakk om å slette internett, og jeg bestemte meg for å prøve den gode gamle format c:, men med en twist.

Stor ble min forskrekkelse da det viste seg at DOS synes å mene at dette går an… Bare jeg ikke sender med parameteret -noWarn

Ouch

Tør ikke tenke på hva som hadde skjedd, om jeg hadde kunnet kommandoens syntaks ved første forsøk.

Når det stopper helt opp, kan du tenke dette.

Noe som stopper mange fra å skrive ferdig — en bok — et blogg-innlegg — en sang — er at de tenker den må være “perfekt”. Det er som om de tenker at de bare skal lage en eneste sang, for eksempel, i hele sitt liv. Eller ett eneste album. Da må tittelen være perfekt. Sangene må være perfekte. Navnet på sangene må være perfekte.

Det er som å navngi et barn. Det er jævla vanskelig, nettopp fordi det må være så perfekt. Så sinnsykt perfekt, må det være.

Når det gjelder barn, er det grenser for hvor mange du kommer til å lage, og det er greit at navngivningsprosessen volder deg noe hodebry.

Men når det gjelder bøker, sanger, blogg-innlegg, kodesnutter, og produkter, ja da kan du tenke at du skal lage mange.

Jeg skal skrive mange bøker.

Jeg skal lage mange produkter. Dette jeg holder på med akkurat nå, trenger ikke være det beste jeg noensinne lagde. Det trenger bare være bra, og funke.

En slik innstilling gir deg mulighet til å slippe løs, og komme deg videre, selvom alt ikke er perfekt. Da kan du lage plater som heter “För Sent För Edelweiss” eller noe annet dumt, og allikevel bli en kjent, og elsket artist. … Eller hva det nå er du ønsker å bli.

Tenk dette: Jeg skal leve lenge. Jeg skal lage mange.

Uten videre foranledning faller jeg i dyp transe når denne kodesnutten på min skjerm dukker opp:

if ( null == adIds )

En vag tåke legger seg lett over cerebrum, og jeg hører distinkt lyden av en hånd som klapper, akkompagnert av ensomme trær som faller til jorden i skogen. Kanskje er det Yoda som hvisker meg i øret, når han ønsker å fortelle om skuffen som er innholdsløs: -”Tom, er skuffen.”

Hva har skjedd her?

Gått seg bort, har han?

Et søk i nåværende kodebase på “if ( null ==” gir 63 treff.

Gått seg bort, har de?

La oss hente geværet og skyte ut følgene bullet points:

• antageligvis ønsker avsender å avverge feilaktig tilordning ved = istedenfor ==
• eller han har overgeneralisert idiomet [if ("myString".equals(myString) ] istedenfor [ if ( myString.equals("myString") ] (fordi den siste kræsjer stygt hvis myString er null)
• men å overgeneralisere på en måte som i det forrige punktet er altså meningsløst
• og det første burde IDEet ditt advare deg imot
• og dessuten er omvendt ordstilling stygt
• og koden blir litt vanskeligere å lese
• og hva svarte er poenget med det?
• (og du blir aldri like kul og vis som Yoda, so quit trying)

Og så henger vi geværet pent på kroken sin, og bare nyter den gode virkningen en real meditasjonsøkt har på kroppen vår.

En Kodemaker møter på mye rart og finurlig i sin hverdag. Denne balladen er inspirert av linje 1151 i DispatcherTemplate.java hos finn.no.

Den enkleste informasjonsenhet
er en boolean, som alle vet
et enkelt lite av og på
et nei og ja, et da og nå

En søt krabat, en liten fyr
som ikke ønsker noe styr
et gikk det bra / så langt ifra
et: si meg, har jeg sjans på deg?

Allikevel kan det gå galt,
historien her er kort fortalt
den er om navn, hva vet vel jeg
om navnet skjemmer / ikke deg

for boolean howDidItGo;
og boolean whyIsItSo;
og boolean whatIsMyName;
og boolean whoIsToBlame;

De suger saften fra en kar
som ikke ønsker noe styr
han drukner i sitt badekar
han styrter alle fly han flyr

Han hoster blod og driter stein
han råtner opp i alle bein
han røsker hjertet ut av seg
og spiser det og hater deg

Han knuser kjeven mot et speil
han brenner alle båters seil
han puster puss og spyr opp svik
og ligner allermest et lik

Hva har du gjort?

Et svik mot koden, firma, meg
du, boolean jegElskerDeg;

Hver gang du åpner øynene, åpenbarer en ny verden seg. En ny dimensjon i livet. Det skjer kanskje ikke så ofte. Javel, akkurat nå er øyenlokkene dine kanskje ikke trukket ned, gluggene er ikke igjen. Men øynene er ikke nyåpnet. Ikke friske.

Jeg bestemte meg i forrige uke for å løpe halvmaraton i Oslo. Da åpnet en ny verden seg.

Det må være magi i det å bestemme seg for noe. Ikke å tenke at man burde, eller kanskje skulle, men å bestemme seg. Ekte bestemmelser blir direkte fulgt av handling. Hvis du ikke gjør noe med det du har bestemt, blir bestemmelsen meningsløs. Ettersom det var leggetid da jeg bestemte meg for å løpe Oslo halvmaraton, gikk jeg ikke sporenstreks ut og løp. Det jeg gjorde, slik at noe var gjort — en bevegelse startet — var å pakke en sekk jeg kunne løpe med til jobben, med rent tøy, håndkle og sko. Jeg la frem joggebukse og treningstrøye og satte joggeskoene ved siden av.

Langs elven dagen etter hørte jeg på Tony Robbins “Awaken The Giant Within” mens jeg løp. Han hadde snakket om hvordan verdi-hierarkiet mitt, og egne tolkninger av det som skjer, former livet jeg lever. Som en slags omvendt cold reader kan jeg tolke min egen mening inn i det verden serverer av opplevelser. Men idag snakket han om løping. Om langløperen Stu Mittleman som lærte å løpe av Tarahumara-indianerne. Så nå skiller jeg skarpt mellom å trene for helsa, og å trene for å komme i god form. Jeg driter i formen, men trener for god helse og masse energi i hverdagen. Et klart verdivalg som dette, gjør det lett å vite hvordan jeg skal trene. Ikke presse noe særlig, alltid kunne snakke mens jeg løper. Da trener jeg opp kroppen til å bruke oksygen under treningen, forbrenne fett (ikke muskler); jeg får utvidede blodårer, som gjør kroppens oksygenleveringssystem mer effektivt.

Det var lett å løpe til jobben på finn.no, dusje der. Så begynner denne nye verden å åpne seg.  Jeg leser om Inge Asbjørn Haugen som har løpt 383 maratonløp. Maratonløp er noe man kan samle på. Det er mulig å løpe 26 maraton på 26 dager — for en svensk bestemor. Det går et maraton i Nordmarka (mitt elskede Normarka). Man kan reise rundt i verden og løpe: Croatia, Tallin, Riga, Edinburg. Og man kan trene til ultramaraton og løpe 254 km på 6 dager gjennom ørkenen i Marathon des Sables.

Det er en enorm verden som åpner seg, og måten å åpne den på, er ved å bestemme seg. Og så gjøre noe — et eller annet — som tar deg i riktig retning i forhold til bestemmelsen.

Friske øyne. Ny verden.

View Larger Map

Ronny, Rune, Fredrik, Finn og jeg er i Vegas, på Java Server Side Symposium. Se  bilder fra Sten Morten, … More to come…

NRK har fått med seg at kidsa sitter med laptopen på fanget når de ser på tv, og at de twitrer og chatter om det de ser. De ønsker naturlig nok å trekke kidsa nærmere seg ved å være tilstede der kidsa (også) er — på nettet.

Prosjekleder Andreas Wiik på “NRK Nye Medier” hadde fått oppgaven: På en liten måned skulle han ha en fullt brukbar chatte-tjeneste på nett, med innebygd markedsføring. NRK ønsker altså å bygge et stykke software der kidsa — og eventuelle andre som føler seg kallet til en intim chattestund fokusert på en enkelt tv-sending — naturlig vil samles for å kommentere det stygge håret til tv-verten, eller oppfordre andre til å stemme på sin favoritt, eller hva-enn-kidsa-bestemmer-seg-for-å-gjøre med en fokusert chatte-tjeneste.

Hvordan lager du en fungerende Facebook chatte-applikasjon på 20 arbeidsager? Desember 2009?

Som en første iterasjon av et større prosjekt, ville prosjektleder Andreas Wiik  kjapt bygge en tjeneste som kapitaliserte på en eksisterende brukergruppe  så den kunne “go viral” — altså spres ved at folk forteller hverandre om den. Han ville lage en TV-prat applikasjon som kunne spres virtuelt via folks vennelister. Andreas samler tre konsulenter fra tre forskjellige selskaper, får opp en utviklingsserver og alt som hører til, og kjører en slags mini-scrum med ukeslange sprinter. Og lykkes. Ved første Melodi Grand Prix delfinale legges linken til facebook-applikasjonen ut på NRKbeta, og 250 brukere signer opp og begynner å chatte.

Bevisst bruk av åpne løsninger

En slik kjapp utvikling hadde ikke vært mulig uten et bevisst fokus på å bruke eksisterende, åpne løsninger. Istedenfor å utvikle kruttet på nytt, legges all tid og energi inn på å skape bare akkurat det som er nytt ved den nye softwaren. En Openfire chat-sever ble brukt som underliggende chatte-teknologi. Denne implementerer den åpne XMPP-standarden (også kjent under det mer sexy navnet Jabber). XMPP er en xml-standard for både gruppe- og direktemeldinger, og for såkalte “presence”-meldinger; slike som forteller vennene dine at du er “online” eller “idle” eller “out fishing”. For å bygge opp slike xml-strenger som følger XMPP-standarden, slik at vi kunne sende dem fra brukernes nettlesere til Openfire-serveren, benyttet vi Jack Moffitt’s Strophe-bibliotek. Dette er et deilig javascript-bibliotek som brukes til å bygge XMPP-xml, og som i tillegg tar seg av å sette opp en BOSH-forbindelse til serveren,og gir oss hendelser fra serveren på et gullfat. Strophe kan derimot ikke brukes til å tolke xml’en som kommer fra Openfire-serveren. Men til det passet jQuery som hånd-i-hanske.

Masters of Glue

Når teknologiene allerede er laget, hva gjør programmereren i prosjektet? På mange måter kan vi si at programmererens oppgave blir å lime eksisterende teknologier sammen; han lager litt logikk for å lime sammen brukerhåndteringen til Facebook og OpenFire, litt logikk for å bestemme hvordan OpenFire-chattemeldinger skal vises i browseren, litt logikk som bestemmer hvordan brukeren skal kunne interagere med den nye applikasjonen. Det kan kanskje høres ut som om programmererens rolle nedtones. Det kan være fristende å sette inn nyutdannede, rimeligere “ressurser” i et slikt arbeid. I praksis bør du tenke deg om en gang til før du iverksetter en slik taktikk. Hvorfor? Fordi det å raskt sette seg inn i forskjellige APIer er det samme som å raskt sette seg inn i andre programmereres tankesett. Og det krever erfaring.

Eksisterende teknologier + Erfarne programmerere = Rask utvikling av nye produkter

Hvordan er det mulig å lage en fullt fungerende, testklar viral chatte-applikasjon på en måned? Svar: ved å “leverage” eksisterende teknologier, og få erfarne programmerere til å sette dem sammen, samt lage de manglende bitene. På 20 dager har vi ikke laget et perfekt produkt, det er fremdeles noen feil og mangler. Men på kun en liten måned har vi laget et produkt som kan vises frem og brukes. De første brukerne vil kunne komme med tilbakemeldinger og dermed være med på å forme det videre produktet slik at det blir noe de kunne tenke seg å bruke på lengre sikt. På den måten kan du sikre at du ikke bruker lang tid og mye penger på å utvikle et produkt det til slutt viser seg at ingen vil ha.

Det er merkelig. For ikke lenge siden ble vi svette i hendene bare av å høre om Google Wave. Hvem har invites? Det oppsto scams på twitter, og folk solgte dem på ebay. Så, plutselig, er det ingen som vil ha det.

For to uker siden sendte jeg ut en tweet fra @programmerer om at jeg hadde 23 wave invites jeg skulle gi bort. Alt man trengte gjøre for å få en, var å sende meg en dm.

Så langt: ingen svar.

Under lunsjen på nrk idag ble jeg sittende og prate med en av flash-utviklerne på nrk beta, som også hadde et utall ubrukte invites.

Hva skjedde?

På den interne mailinglista hos oss på Net Professionals (sidespor: vi bytter navn i begynnelsen av 2010… følg med ) — har Wave fått mye pes. Hva skal det brukes til?

Det kan jeg endelig røpe.

Her om dagen fikk jeg nemlig for første gang virkelig nytte av Wave. En av de andre konsulentene på prosjektet vårt på nrk satt i Stockholm og jobbet, og vi skulle utarbeide en plan for refaktorering av litt javascript.

Vi brukte Wave, og ikke noe annet verktøy jeg kjenner kunne vært mer effektivt:

1) Vi kunne chatte i hver vår “wavelet”, og se hva den andre skrev mens vi selv skrev — noe som eliminerte masse bortkastet tid.

2) Vi kunne samarbeide i en annen wavelet om selve “spekken” på omstruktureringen — og hadde forskjellige wavelets for hver bit av systemet som skulle omstruktureres. (Samtidig som vi så de pågående chattene.)

3) Vi kunne rydde opp i det som allerede var skrevet — underveis, mens vi jobbet — som et resultatet av den løpende konversasjonen, og sto dermed igjen med et ferdig dokument for hva som skulle gjøres, ved samtalens slutt.

Google Wave er en underlig hybrid av instant messaging og email (++), og jeg forsto ikke helt nytten før den plutselig dukket opp av seg selv, og jeg kommer definitivt til å fortsette å bruke disse bølgene, for å se om de plutselig skaper den perfekte stormen igjen.

P.S. Hvis du nå har lyst å leke med med Google Wave og trenger en invite, kan du fremdeles få en — som julegave fra meg.

Du har kanskje tenkt på at du kan promotere deg som programmerer og konsulent ved å blogge og tweete om relevante, nyttige informasjonsbiter. Men søker du gjennom den store strømmen av sanntidsinformasjon for å se om noen leter etter deg (eller noen som deg) — akkurat nå?

I et distré øyeblikk satt jeg og kikket gjennom http://collecta.com/#q=programmerer, et realtime-søk i sosiale medier, på termen “programmerer”. I lista idag var det en som søkte etter en PLS-programmerer, og  en som ønsket seg programmerer/systemutviklere. Han som var på jakt etter en PLS-programmerer, ba folk om å RT, altså å re-tweete.

Hva betyr det i praksis? Jo det betyr at han ber folk som følger ham på twitter, om å sende den samme tweeten, så folk som følger dem på twitter, også kan få vite at han er på jakt etter en slik programmerer. Så langt var det en re-tweet. Gjett hva han gjorde? Jo han ba også folk om å re-tweete. Hvis hans følgere også tar oppfordringen, vil den origianale twitter-brukeren snart nå ut til noen som kan det han er på jakt etter.

Men: sjekker du jevnlig, så kan du nå din neste oppdragsgiver først, før han finner noen andre.

Det er jo verdt en tanke.