Som en fisker fra gamledager
ønsker jeg livet ditt i en bøtte
tang som skjærer i tang
måkeegg med snor
så det kan eltes og gråtes over det
*
Som din navlestreng
ønsker jeg meg et sted å plugges inn
sånn at det kan hvile
og puste
*
Ingen bor alene nok
Når han ser på dem i den store skyggen, kan han ikke forstå hvordan det hele har gått til. Hvor kommer de fra? Hvordan havnet de her? Han lar den tunge hånden stryke over en rygg, og ser hvordan ryggvirvlene kommer til syne under det tynne stoffet når stoffet strammer seg. Det ser ut som om det tynne plagget legger seg mellom virvlene, som for å beskytte, men samtidig vise frem og tilby. Han kan nesten se hudfargen gjennom stoffet, selvom det er halvmørkt. Han hører skritt i korridoren, og trekker hånden langsomt til seg. Det er ikke riktig. Han kjenner det i nevene, og øyet hans ser det. De gjør så godt de kan, selvfølgelig, det er ikke det. Han lar blikket gli over monitorene, ser hjertetslag etter hjerteslag visualisert. Han kan se okysgenmetningen på dem alle. Pusten, all denne pusten som fyller rommet gjør ham kvalm. Alt blir målt og logget. Han blir kvalm av det også.
Hvis man ser barn som ting, blir det enklere. Alt som finnes er ting, også mennesker. Store, voksne mennesker har krefter og kan gjøre motstand og ta igjen, men små barn har ikke så mye muskelmasse, de er lettere, og kan enklere endres. Som ting kan de løftes og flyttes, bøyes og strekkes. De kan males og selges, og kjøpes. De kan oppbevares og bli beundret. Ting kan måles: bredde, høyde, lengde; og ting kan veies. Tyve kilo. Ting kan mistes, brennes og kastes. Ting kan glemmes.
Han har hørt henne lenge før han kan se henne. Det er mørkt her, men lytt, og det er et ekko i gangene som av og til gir klang allerede før noen begynner å gå. Hva gjør du her? sier hun. Hun står bak ham, han snur seg ikke. Hun lukter lavendel og noe stramt han ikke klarer bestemme hva er, en svak rest av kloroform, kanskje. Jo, kloroform. Jeg rydder, sier han. Rydder? Nå? Hun kommer helt nærme ham.
Jeg vet ikke hvor mørket kom fra en dag bare var det her. Det la seg tykt rundt hjernen, og gjorde det vanskelig å se annet enn de store linjene. Skarpe kontraster. Verden ble som en slags skisse av seg selv. Jeg får ikke med meg hva som skjer i krokene. Det er vanskelig å fortelle alt, for det er så mange skygger de kan gjemme seg i. Jeg hører dem hviske, og av og til kan jeg bare føle dem, jeg merker at de er nærme, jeg tror ihvertfall jeg føler det. Men hvordan kan jeg være sikker når jeg ikke kan se dem? Jeg vet ikke hvorfor jeg skulle stole mer på synet enn på de andre sansene, hvis dette å føle dem nærme kan kalles en sans. Kanskje det er det, men hvordan får jeg det bekreftet?
Hun kommer helt nærme ham, og han kjenner kroppsvarmen hennes stråle som en svak ovn mot sin egen. Denne lavendellukten liker han, mens kloroformen gjør ham uvel. Han har kuttet i sauehjerner en gang, med skarp skalpell, mens glassene de hadde ligget på pøste ut sin lukt som slo og slo mot ham. Vinduene hadde stått på vidt gap, det var mai og bjørkene klødde ham i ørene og nesen rant, men det var ingenting mot stanken av kloroform. Sauehjerner er svært like menneskehjerner, det var derfor de hadde dissikert dem, for å lære om mennesker. Men sauehjerner er mye mindre enn menneskehjerner, de passer i en liten hånd. Han hadde snittet over det tykke båndet av nerver som går mellom de to hjernehalvdelene, og brettet hemisfærene til side. Hun vil, tenkte han. Den varmen, og den pusten. Jeg kommer til å rapportere deg, sa hun. Jeg vet da faen hva du driver med, men du kommer til å bli tatt. Han pustet fortere. Hvorfor? sa han. Hva har jeg gjort deg? Han snur seg fremdeles ikke. Han har ikke sett på henne en eneste gang. Hun svarer ikke, men trekker seg unna. Rygger hun? tenker han. Visst faen høres det ut som hun går baklengs. Han snur seg ikke før han ikke har hørt henne på lenge, og ekkoet er dødt. Da snur han seg, og venter halvt at hun fremdeles skal stå der, at han skal skvette livskiten ut av seg. Men bak ham hviler bare mørket og skyggene det mørket skjuler.
Han synes han kan se på kjortelen – for hva annet skal han kalle det – at han har tatt på den, strøket over den med en hånd. Men han prøver ikke rette det opp igjen. Han skjelver, merker han. Pannen er våt. Vend deg bort, sier han til seg selv. Tenk på noe annet. Han prøver å tenke seg langt bort, til en strand å løpe på i Thailand, men tankene stopper allerede ved den svakt buete veien på langsiden av boligblokken. De bilene som kjører forbi. Bare kjører forbi. Det er ganske mange av dem. Det er rart å tenke på. Lyskjeglene som graver seg gjennom den våte snøen i luften, sjåførene med foten hvilende på gassen og en hånd på rattet. Måten de slipper opp gassen mens de tråkker ned clutchen, og girer uten å tenke over det. Da hun var naken lot han hendene sine stryke ned langs sidene hennes, så det kilte, og han merket hvordan hun krummet seg under hans hud. De gjorde det mange ganger, over flere måneder. Men første gang han hadde latt hendene gli inn under huden hennes, han hadde latt dem skli inn fra siden, der han pleide å stryke og kile henne, ble hun stiv og uforståelig, det kom et fremmed lys over ansiktet hennes. Han syntes lyktestolpene der ute var så lange, de strakte hodene så fryktelig langt opp i himmelen, som triste, ensomme vesner står de stille og lyser og lyser sitt kjølige lys. Han fikk frysninger langs ryggen og måtte riste på seg, ville det ikke, men måtte.
Åndsfraværende banket han takten til musikken på rattet med håndene mens han sakket farten og svingte til høyre i rundkjøringen. David’s on the run again, wearing different clothes again. Det var slafsete føre og glatt, han tok det helt rolig gjennom svingen. Han lot seg ikke stresse, selv om han allerede skulle vært fremme hos ham nå. Han kunne se for seg den tykke nakken, en tyrenakke, som t-skjorten fremhever, og som buler når musklene strammer seg. Det alvorlige ansiktet. Det er noe med øynene hans, tenkte han, noe brutalt og nært. Det er det som er så skremmende, at brutaliteten ikke er fremmed, men forståelig og familiær.
Det lukter så vondt av mørke klær. Jeg skjønner ikke hvorfor det lukter så vondt av mørke klær. Når hun sitter oppå meg, tenker jeg på da vi lot nesene utforske hverandres halsgroper, og det fremdeles var spennende, en sårhet, noen kunne fremdeles trekke seg. Og selvom jeg var sikker på at vi skulle kysse, så var det jo ikke helt sikkert, jeg kunne også trekke meg. Nå lukter hun lavendel.
Første ide i serien «Jeg gir bort mine beste ideer», der jeg deler ut produkt- og businessideer jeg gjerne skulle tatt tak i selv, og har tro på.
(Men en trebarnspappa på Bjølsen kan ikke gjøre alt selv…)
Før vi kommer til selve ideen jeg skal gi bort idag, vil jeg anbefale deg å signe up her og se videoen Eben Pagan har lagt ut. Den er fra et kurs jeg holder på å ta, som har gitt meg stadig nye måter å se verden på. Fascinerende. Ideen om å gi bort mine beste ideer kommer derfra. (Minn meg på å fortelle deg mer om Eben en gang — det er litt av en fyr.)
Nok snakka. Ide nummero uno:
– En app som hjelper meg finne ut hvor pengene mine blir av.
Jeg ser for meg at jeg kan bruke en telefon eller en scanner til å ta bilde av alle kvitteringene jeg har med hjem i lomma, at bildene blir matet inn i et program som gjør noe ocr-greier (Tesseract, for eksempel), og klarer å ekstrahere varenavn og pris.
Videre ønsker jeg å kunne gruppere vilkårlig hva som hører sammen — bananer og epler i gruppen frukt, og frukt og lyspærer i gruppen dagligvarer. Dette må være enkelt — gjerne drag and drop på web, eller lignende.
Så skal appen vise meg hvor mye som har gått i de forskjellige gruppene, gitt et datointervall.
Det vil gi meg innsikter som «dærsken, bruker vi så mye på batterier» eller «hei, det står 1000 kroner igjen på fenalårbudsjettet».
Hvor mye er jeg villig til å betale? Tja, 20 – 25 kroner i måneden, kanskje? Med noen tusen brukere blir det jo litt penger for en liten bedrift, eller et enkeltpersonsforetak. Kanskje mer? Den som lager dette gjør lurt i å vurdere en «freemium»-modell, der mesteparten av applikasjonen er tilgjengelig gratis for alle — slik at folk sprer ordet om den til sine venner, med betaling for avanserte brukere (se RunKeeper, for eksempel, eller Flickr.)
Kos og klems.
De siste månedene har jeg tatt et kurs som har forandret hvordan jeg ser verden. Det er merkelig at det går an å gi noen ny informasjon, og så er det som om verden shape-shifter, og du ser den med nye øyne. (Kurset er ikke tilgjengelig lenger, så slapp av, dette er ikke et forsøk på å selge deg noe.)
Uansett hva du tenker og tror om slike kurs (hvis du allerede har klikket på linken og tenkt «blærgh uh amerikansk bli-rik-fort-søppel») kommer dette kurset deg til gode. I uke 5 lærer nemmelig Eben Page bort et konsept han kaller «Move The Free Line» — gi bort dine beste ideer.
Hvilket er hva jeg nå har tenkt å gjøre. I de følgende ukene og månedene, hvis jeg har en ide jeg tenker kunne vært god nok til å bli en hel bedrift — eller i det minste et populært produkt — kommer jeg til å dele den med deg her på denne bloggen. Blog-artiklene kommer til å være prefikset med ordet «Ide» (akkurat som denne). Og den første kommer allerede i morgen.
So stay tuned 
Klem,
Sten Morten
Snappet opp denne teknikken fra en kollega av min kone. Av og til dukker det opp diskusjoner eller samtaler der du gjerne skulle vist frem at dette kan du mye om. Men å ramse opp fakta, belære og på andre måter vise deg frem, virker utidig, barnslig, og selvforherligende.
Teknikken er enkel: Still gode spørsmål. Et par-tre velrettede spørsmål kan vise frem din omfattende kunnskap på området, uten å virke selvforherligende.
Som Gud ønsker jeg himmelen og jorden, Solr og vann,
slik at du kan myldre
yngle
*
Som Gud ønsker jeg strømlinjeformede liv,
så du bare kan leve
og
så
dø
*
Som Helvetes Forgård skal jeg bite deg i benet
og slurpe fiskeskjegg
av din
beinmarg
The first time I ever kissed a girl, I was set up.
Her name was Maria. She lived in the building next to me. That summer we had both turned eight, and we had known each other forever, been neighbors our entire lives. We were as accustomed to each other as ants in an anthill are, we had the same smell, so to speak. We had never seen each other as anything special – we were friends because we happened to live in the same area, as we were with all the other kids around there.
One Saturday morning I was up early. The sun was already burning bright in the sky as it does in the Nordic countries during summer. I was wearing my favorite shorts, had some crackers in my hand, and had headed towards the swings on my bike. I loved doing that before anybody else got up — grabbing some crackers from the cupboard and eating them while sitting on a swing, or on one of the two benches close by. It was the solitude I went there for — to enjoy the sun and the silence, knowing that soon the place would be teeming with life.
This Saturday was different. When I arrived at the swings, I wasn’t the first one.
Maria was already there. Hi, I said. Hi, she said. She slid down from the swing she was sitting on, and walked towards me. I have something I want to show you, she said. What? You’ll see. She grabbed my by the hand and led me into the hallway of her building. It’s here, she said. Here, under the stairs. I knelt down on my knees and crawled under the stairs to see what was there. I saw nothing, and turned towards here. She had crawled in under the stairs after me, and when I turned towards her, she moved her lips close to mine, and kissed me.
My world exploded. It was a nice explosion, an explosion of a thousand Suns. My brain was lit up by this brilliant, brilliant light. I tumbled out of there, and the world was new. Everything was fresh, and different. I left the building, and was struck by the Sun’s light that was shining like never before. How blue was the sky? How green were the trees?
I didn’t even notice Maria disappearing. She wasn’t there, but what was so strange about that? The whole world was new! My crackers, my bike. Heavenly, heavenly.
Later that day I was walking around in the grass, collecting bees in an empty matchstick box, making a buzzing radio. One of the bigger boys came over to me with a grin on his face. Hey, Sten, he said. I looked up at him. Hey, I saw you kissing Maria this morning. Ha ha, you kissed a girl. Yuck. Ha ha, hey everybody, Sten kissed a girl. Sten kissed Maria.
There was a shift in my world again, subtler this time, like something suddenly clicked out of place, and into a darker setting. What? I said. I hid in the hallway, he grinned. I was waiting for you. I saw you, you did it, you did kiss her. You did it.
I couldn’t understand what had just happened. It took me days to realize that they’d planned the whole thing. Even then, I couldn’t really fathom what had happened, and so I never really took to heart that I had been set up. It wasn’t important.
It wasn’t important at all. I had kissed a girl, I really had. And if I’d done it once, I could do it again.
Today, 26 years later, it’s a treasured memory. One I want to keep forever. I mean, that’s nonsense of course, but I want to keep that memory till the day I die. And I know there’s no way to guarantee that will happen, but I know there’s a way I can up the chances. I can rig the game in my favor.
I can do that, by keeping my brain in shape. For the last five years, I’ve also been doing my best to help keep other people’s brains in shape, too. Yours, even. It’s not all that hard really, but it does take some honest work. You get the materials, and do what it tells you to do, and just by starting that process, you are starting to stack the deck in your favor.
Today is the second day of my «pay my accountant» sale. If you’ve been sitting on the fence, take advantage of the situation! You can help me out AND start the great process of strengthening your brain in one go.
http://www.whateverthemind.com/payaccountant/
It’s the best investment you can ever make. Invest in your brain’s potential for memory, creativity, focus.
And hopefully, you will never, ever forget Maria.
Take care,
Sten
http://www.whateverthemind.com/payaccountant/
Gjesteinnlegg av Paul Myers, en av de markedsførerne jeg respekterer aller mest. Du finner hans «news letter» på http://www.talkbiz.com/?page=steni
In the last issue, I put out the idea of looking at your
online networks and niches as «virtual neighborhoods.» Nothing
especially new in that concept, except that almost no-one in
the marketing field talks about them that way. That discussion
is mostly left to forum operators and social networking geeks.
In this issue, I want to talk about something closer to home.
Literally IN your home.
People spying on you using your own electronics.
Let’s start with the least intrusive, and work up to stuff you
may not believe is happening.
The last few are downright creepy.
….
There’s a thing called «IP geolocation,» which uses a database
of IPs (numbers locating your computer on the network) and
physical areas to show where a computer is located. There are a
bunch of these, and the accuracy can be anything from very
close to wildly off the mark. The good ones can narrow it down
to a few blocks, in most cases. Sometimes to a specific
building.
You can see this most often when you notice an ad on a site
that’s used by people all over the world, but mentions your
city by name. «[YourCity] mom discovers…» or «Man in
[Hometown] loses 47 pounds using…» That’s IP geolocation in
its mildest form.
Twitter has offered the option for a while to attach your IP
address to a tweet, basically trying to tell people where you
are. You have to opt into that, though. It’s turned off by
default.
Facebook’s new «Places» settings options enable a more
advanced function by default. The idea is to make it easy for
your friends to know where you are. Unfortunately, it also
makes it easy for people you might not want to share your
location with to find you. Or know when you’re not home…
It’s easy to disable this option, if you know it’s there and
what it’s called. John Williams sent me a link to the
instructions. You can read those here:
http://lifehacker.com/5616395/how-to-disable-facebook-places
Why would this matter?
Well, maybe you don’t want your friends to know where you are
every minute that you’re online. Or maybe you don’t want
world+dog knowing when you’re not home. Or maybe you don’t want
your employer knowing you’re logging onto Facebook from work.
Or from the park when you called in sick.
Just how much info should be distributed about you
automatically?
But wait… There’s more!
….
There are applications on some portable devices and phones that
can transmit the data from a GPS system to other sites. This
can be used to pinpoint your exact address, and your location
to within a few feet.
That’s how the «Places» function on Facebook works. And, with
the default settings, your Facebook «friends» can «check you
in» if they’re with you. Handy, if you’re careful about who
your «friends» are, and who you allow to share the info. Given
the default settings, though, it’s an announcement to the world
every time you log in from a mobile device.
That can get into the realm of the dangerous. With it set to
«Friends of friends» able to view the info, you could be
broadcasting your location to burglars, stalkers, ex-
employees, your employer, or even just that annoying person
you’d rather not see right now.
Given recent comments from CEOs Mark Zuckerberg (Facebook -
«Privacy is dead») and Eric Schmidt (Google – «If you have
something that you don´t want anyone to know, maybe you
shouldn’t be doing it in the first place»), there is every
reason to believe these services will be used as aggressively
as possible.
Both companies have said the comments were taken out of
context. That could be easily believed of Zuckerberg’s remark.
Schmidt’s is a bit less dismissable. None of that matters,
though, when you look at the way their firms actually treat
their users’ private data. Facebook set this option to «On» by
default. Google initially opted every Gmail user into their
social networking platform, Buzz, and created significant and
foreseeable problems for some users.
I’m pretty sure I don’t want those sorts of decisions made for
me without my knowledge or consent. How about you?
And it gets (potentially) much, much worse.
….
Apple has applied for a patent that has some deeply disturbing
implications: http://www.commondreams.org/view/2010/08/24-0
The summary: They want a patent on software that, in mobile
devices, would let them listen to your conversations and/or
take pictures of you or your surroundings, without any way for
you to know it’s happening. Just remotely activate those
functions, at their own discretion.
It would also let them monitor biometric data and all of your
online activities while using their devices.
Ostensibly, this would be developed for purposes of preventing
theft, or catching thieves. It’s even been suggested to me that
Apple may want the patent to keep the idea from being used by
others.
I don’t buy it. But that doesn’t really matter.
First, it’s nearly certain that, if this technology is
deployed and not made illegal for use by private citizens, it
will be abused. The theft-prevention rationale was offered, for
example, by the Lower Merion school district, in their program
giving laptops to every high-school student. «Only to enable
recovery in event of theft,» they said. That didn’t stop people
at the school from using it to spy on students in their homes.
Yeah. Really.
One kid was disciplined for «improper behavior» that occurred
at home, in his bedroom. The Vice-Principal used a photo taken
using the webcam in the laptop as his evidence. According to a
forensic analysis commissioned by the district, the school took
66,503 screenshots and photos using these systems. The school
admits these include pictures of the kids in their bedrooms.
If teachers will do that, what would a corporation do?
….
So, if you have one of these portable devices, where do you use
it? In what situations do you simply carry a cell phone, iPad
or other portable computing device? Do you want people able to
spy on you in all those places, at any time, without warning?
It’s been suggested to me that there is prior art that might
cause the USPTO to reject such a patent application, or be used
later to invalidate it if granted. That raises other
challenges. Specifically, anyone at all could include it in
their systems.
Google has a cell phone OS. Just how much do you want them to
add to their collection of data on you?
Then there’s the «social networking» phone, which is designed
specifically for use with Facebook and Twitter. Do you want
your kids to have one of those broadcasting their location to
the world at every moment the phone is on?
This isn’t science fiction, folks. We’re not getting into foil
fedora territory here. This stuff is real.
….
And then there are the outright criminals.
There is already malware code in the wild that lets remote
operators turn on the webcam on infected computers. That’s not
a big deal if you use a desktop machine and don’t keep one
connected, or disconnect it when you don’t intend to use it.
But what about the laptops and netbooks, and even some
monitors, that are sold with a camera and microphone installed
in the machine itself? The last two portables that I got have
them. Where do you, or your kids or employees, use laptops?
This isn’t especially difficult stuff to do. And the market
isn’t restricted to criminals. For instance, on the first
related search I did, I found someone asking how to remotely
activate the webcam on his wife’s laptop without her knowing.
Some of these devices come with GPS systems installed. Anyone
who can access those will know exactly where you are, what
you’re doing or discussing, and with whom.
Anyone want to market sound-proof phone carriers, with built-
in Faraday cages? A month ago, I would have considered that a
ridiculous idea. Now, I’m thinking it’s a niche.
….
Electronic security isn’t just about data protection any more,
folks. It’s gotten very personal, and it’s about to get more
so.
You can take steps to reduce your exposure to this kind of
invasion of privacy. First, make sure you have proper security
software on all your computers. That’s good policy anyway,
so that’s not too extreme.
With the social networking sites, it’s a matter of watching
your preferences. Also just common sense. And easy.
Don’t leave external webcams attached when they’re not in use,
if you have any objection to what you do in the same room with
them being seen by someone else. Using a USB hub makes
disconnecting them easy, and it’s a reasonable precaution, with
the amount of trojans running loose online.
With laptops and netbooks, just be aware that this stuff is
possible, and take whatever precautions you may feel are
appropriate. That might be nothing at all, for many of you. It
could mean turning the thing off when it’s not in active use.
Or putting tape over the camera lens. Or, if you have the need
or desire to be especially cautious, having a physical switch
installed to prevent remote activation of the camera or
microphone.
I can’t begin to guess what level of security will work for
you. Some people won’t consider it an issue at all, and they
may well be right. For them. For others, these are real
concerns. It’s getting very easy to install this kind of
monitoring code, and there are too many people with incentives
to do it. Employers, co-workers, competition, family members,
and various less savory types. Brings new meaning to the word
«spyware,» yes?
Make sure your kids are aware of the potential issues, too.
….
I’m told that law enforcement agencies have had the ability to
turn on cell phones remotely as listening devices for a while
now, with a proper warrant. I consider that a very different
thing than random strangers being able to access these kinds of
info at will.
As of this moment, I am not aware of this being a problem for
cell phones and similar portable devices. Just keep this in
mind, and pay attention for it.
Whether Apple gets that patent or not, it’s coming.
….
If it’s installed or used by any corporation, I have a
suggestion that seems appropriate: The top officers and all
members of the board(s) of directors should be required to
carry one of the devices with them at all times, with the audio
and video enabled 24/7, and streaming to the web for the whole
world to view.
Hey, if we don’t get to decide what we can keep private, why
should they?
….
The idea here isn’t to scare you, or create some sort of
conspiracy buzz. If that was the goal, I’d point you to an even
more extreme, and equally current, example of invasive
observation: http://talkbiz.com/r/iris.php
As you can see, this stuff is real. The technology exists right
now, and most of it is already in use. It may not pose much of
a threat to many of us, but it’s something to be aware of and
to watch out for.
Knowing it’s possible is 90% of the battle.
Be careful out there.
Paul
Du kan lese mer av Paul ved å abonnere på hans nyhetsbrev her http://www.talkbiz.com/?page=steni
Hva føler du da? Føler du deg litt dum? Hvordan har du det? Er du litt sint? Hva synes du om den personen som lurte deg? Hva om hun, straks etter å ha lurt deg, gnir det inn i fjeset ditt at du lot deg lure.
Kjenner du de sprengte, røde blodlegemene i ansiktet nå?
Nå prøver hun å selge deg noe. (Hun er tydeligvis smartere enn deg, så det burde jo gå bra).
Mail fra Lensway, 30. august 2010:
| Subject: Har du snakket med Emma på kundeservice…
Hei Tonje, Har du snakket med Emma på kundeservice .. .. eller kanskje en av våre andre trivelige medarbeidere? Hvis det snart er tid for å bestille nye linser, kan du ringe direkte til oss på gratisnummeret 800 84 600 så hjelper vi deg. Kundeservicemedarbeiderne våre har kontaktlinse- og brilleutdanning og besvarer villig spørsmålene dine. Du kan også gå inn på RefillExpress – med bare ett klikk henter du opp det siste linsekjøpet ditt. Takk for at du er kunde hos oss! Ta gjerne kontakt med oss om du har spørsmål eller forslag til forbedringer. |
| Vennlig hilsen,
Sofia Rehn |
Når du leser eposten her på bloggen, virker den ikke så støtende. Men som en personlig melding i epostkassa, gjorde den min kone forbannet. Og med rette…
For hva skjer her? Det kan se ut som om markedsføreren har forstått at eposter som er personlige blir lest, mens kommersielle blir kastet. (Det er jo delvis sant.) Han eller hun har også forstått at vi bruker subject-linjen til å ta vår avgjørelse, og at det skjer på ett sekund eller mindre. Subject-linjen i dette tilfelle får deg til å åpne mailen. (So far so good.) Hei’et er personifisert, og første linje er en gjentakelse av subject-linjen.
Men så er det slutt på kruttet. I neste linje har markedsføreren ikke mer igjen å gi. Denne linjen, tenker markedsføreren, sier til mottaker: «tulla! … jeg kjenner deg egentlig ikke. Haha, det var vel morsomt!» Problemet er at mottaker, som nettopp har innsett at hun har blitt lurt, surner. Da er det jævlig dårlig timing å komme med en sales pitch, som linjen etter dette igjen, er.
Det er ingen, ingen, som liker å føle seg lurt.
Linken du kan klikke på, har en lang id heftet ved seg. Lensway tracker klikk gjennom denne linken. Det er lurt.
Her er et scenario: På tross av den nedlatende holdningen eposten fremviser, er eposten relevant nok til at en hel del mennesker klikker gjennom. De trenger jo linsene. På grunn av den ekstremt høye prosenandelen som faktisk åpner eposten (på grunn av den misvisende subject-linjen) kan det hende dette tallet er høyere enn i andre mail Lensway sender ut. Lensway er fornøyde, og fortsetter slik.
Hva er problemet her? En kritisk, annen informasjonsbit mangler: Hvor mange prosent av mottakerene åpnet eposten i utgangspunktet? Selv om det kan hende at eposten førte til mange klikk, i absolutte tall, er det svært opplysende å se på hvor mange prosent av de som åpner mailen, også klikker linken. Hvis prosenttallet er lavt, sier det oss at mange åpner mailen, men lar være å klikke. Grunnen burde, innen nå, være åpenbar.
For å vite om en epostkampanje er effektiv, må vi vite:
1. Hvor mange eposter er sendt
2. Hvor mange eposter er åpnet (i prosent av sendte)
3. Hvor mange klikk har vi (i prosent av åpnede)
Da kan vi jobbe med alle tre tallene. Vi kan 1. skaffe flere subscribere, 2. skrive bedre subjects (og åpninger for å utnytte previewet i Gmail), og vi kan 3. teste forskjellige Call To Actions (CTAs) og tilbud.
Alle disse tallene kan trackes, og markedsføreren som ikke gjør det, arbeider i blinde: Han kan tro han har en vellykket kampanje, når han egentlig gjør brorparten av kundene sure. Så lenge salgstallene er høye, vil ingen reagere. Men tenk deg hva slags resultat han kunne frembringe, om han dro lærdom av statistikken, og fikset punkt 3 i denne kampanjen: Yummy, yummy sales, som ville gitt Emma på kundeservice mye å gjøre. Og ingen hadde trengt å føle seg lurt.