Karl Philip Lund presenterer en spennende tanke i bloggen Stammen.no: Som AdWords-konsulent har han tenkt mye på Googles strategi for å få annonsører til å skape annonser som er relevante for søkerne. Google er nemmelig avhengige av at den jevne bruker finner akkurat det han er på jakt etter når han søker, for at han stadig skal vende tilbake til Google. Det gjelder også de betalte annonsene han får i trefflisten — det nytter ikke med søppeltreff der. Alt skal være relevant og bidra til den gode søkeopplevelsen.
Google har løst dette ved å belønne dyktige annonsører. Dette gjøres ved hjelp av enkle mål. Google teller hvor mange prosent av søkere som klikker på en gitt annonse når denne vises. Annonser som prosentvis blir klikket på oftere, får en lavere pris-per-klikk for annonsøren. En annonse som konverterer høyt (har en høy click-through ratio, eller CTR) vil altså gi en annonsør flere besøkende til sine websider for samme eller lavere pris, enn en annonse med lavere CTR.
Konverst, er den andre måten å komme høyt opp og bli vist ofte i Googles betalte søkeresulateter, å betale mye per klikk. I bransjen blir dette kalt “paying the stupidity tax.” Er du ikke lur nok til å skape gode annonser med høy gjennomklikksratio, må du betale gjennom nesen for å synes hos Google.
Karl Philip poengterer at som konsulenter tar vi kundens “stupidity” med i beregningen når vi kalkulerer timepriser og estimerer prosjektlengde. Kunden vet ikke hva som skal til for å lage en god løsning. Han kan ikke uten videre stille til rådighet de ressursene vi trenger. Det finnes selvfølgelig “profesjonelle kunder” også, men de er i fåtall, og vi vet dessuten ikke hvordan vi skal måle denne “profesjonaliteten”. Google vinner fordi de har konkrete målbare tall som sine kriterier.
Kunne vi som konsulenter også definere målbare kriterier for våre kunder, så vi vet de er “lure”, så de kunne slippe vår stupidity tax, og samarbeidet kunne vært mer fruktbart? Kunne vi kreve at de leste visse bøker, og tok en online eksamen? Ville det gi et godt nok grunnlag for lavere timespriser?
Spørmålet som melder seg da er opplagt: Hvorfor skulle jeg ønske å ta lavere timespriser? I prosjekter som går fortere? Det må jo være den verst tenkelige løsningen?
Over tid, argumenterer Karl Philip, vil en slik strategi tiltekrekke seg dyktige oppdragsgivere. Den innleide ekspertisen blir motivert av høye krav og samarbeide med dyktige folk. Og dette, sier Lund, er det lett å tenke seg fører til en høyere suksessrate, og at terskelen for å starte nye og spennende prosjekter blir mindre. Videre: “Når suksessraten øker, blir konsulenten mer attraktiv for nye arbeidsgivere. Dermed øker etterspørselen etter konsulentens tjenester og man har mulighet til å øke standardtimeprisen.”
Dette er en spennende tanke jeg tror det er verdt å forfølge. Hvem er tøff nok til å være den første?